LO vil regulere skatterådgivere strengere

Skatteetaten bruker i dag mye ressurser på å avgjøre riktig skatt for et stort selskap. For å kontrollere opplysninger gitt av skattyter har vi regler om plikt for tredjeparter til å bidra med informasjon. Eksempelvis rapporterer arbeidsgivere om lønn til ansatte og banken rapporterer om penger vi har på konto. Imidlertid har skatterådgivere – som bistår selskaper og personer med ulike skatteråd – ikke plikt om å gi opplysninger om bistanden de gir sine klienter. Lovligheten av et skattearrangement kan være vanskelig og ressurskrevende å avgjøre. Dette kompliseres ytterligere av at grunnlagsdokumenter som kunne bidratt oppklarende i dag beskyttes av advokaters taushetsplikt.

Etter at underhuset i det britiske parlamentet hadde innkalt de største selskapene innen skatterådgivning til høring, konkluderte den avsluttende rapporten (rapport 44 (2012-2013) med at «De fire selskapene har utviklet interne retningslinjer som angir hvor grensen mellom skatteplanlegging og aggressiv skatteunngåelse går, men disse retningslinjene hindrer dem ikke i å selge arrangementer med så lite som 50 prosent sjanse for å passere dersom de blir utfordret i retten.» Tilsvarende tall for Norge er ikke kjent, men også her bærer skatterådgiverne lav risiko ved å anbefale arrangementer i randsonen av lovverket.

«LO mener vi er fanget i en ond sirkel når det gjelder kontrollen med særlig flernasjonale selskapers skattearrangementer.»

Et av Arbeiderpartiets gjennomslag i bedriftsskatteforliket på Stortinget i 2016 var vedtaket om at det skulle «opprettes et ekspertutvalg som skal vurdere om det bør gjøres ytterligere begrensninger i skatterådgiveres, herunder advokaters, taushetsplikt på skatteområdet. I forlengelse av dette skal det vurderes om skattyteres og deres rådgiveres plikt til å gi kontrollopplysninger bør utvides til å gjelde informasjon om selskapsstrukturer og formålet med finansielle transaksjoner. Det skal også vurderes om skatterådgiveres skatteplanleggingspakker skal pålegges opplysningsplikt.»

Dette utvalget kom i sommer med sine vurderinger, som nå har vært ute på høring. I dag har LO sendt sitt høringssvar, der det argumenteres for en langt strengere regulering enn det som er tilfellet under gjeldende regelverk:

«LO mener vi er fanget i en ond sirkel når det gjelder kontrollen med særlig flernasjonale selskapers skattearrangementer. Skatteetatens informasjonstilgang svekkes av for omfattende taushetsplikter og for lite omfattende opplysningsplikter. Dette vanskeliggjør kontrollarbeidet, noe som bidrar til at kontrollprosenten blir lav. Lav kontrollprosent, kombinert med svake straffereaksjoner, bidrar til at selskaper og skatterådgivere risikerer lite ved å utforske randsonen av hva regelverket tillater. Dette gir uønskede insentiver – og forsterkes ytterligere av at gevinsten ved slike skattearrangementer samtidig kan være svært høy. Det er derfor behov for en bedre regulering og enklere informasjonstilgang.»

I vedtaket understrekes det at det er «vesentlig at den sterke taushetsplikten ikke skal kunne påberopes i skatterådgivningsfasen» og at «manglende oppfyllelse av opplysningsplikten bør sanksjoneres hardere».

Det å unnta skatte- og transaksjonsrådgivning fra advokaters taushetsplikt og å utvide opplysningsplikten er to av forslagene i vår bok Rødt Lys. Dagens vedtak i LO er et viktig skritt i retning av å få gjennomslag for disse forslagene.

Hele høringsuttalelsen ligger her.

Varslervernet må styrkes

I dag er det to år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruna Galizia ble drept av en bilbombe. Det er fortsatt uklart hva motivet var og hvem som bestilte drapet. Etter sterkt internasjonalt press informerte Maltas regjering i slutten av september i år om at de nå vil starte en uavhengig gransking.

I filmen The Panama Papers forteller noen av journalistene om hvordan avsløringene av lyssky virksomhet i skatteparadis har blitt etterfulgt av trusler og gjengjeldelse. Galizia var en av journalistene som arbeidet med Panama Papers, og hun ble drept under arbeidet med denne filmen.

Det er ikke politi eller skattemyndigheter, men varslere som står bak de største avsløringene av selskapers skattejuks de siste årene. SwissLeaks, Lux Leaks, Panama Papers og Paradise Papers har sendt sjokkbølger inn i de politiske miljøene verden over. 

I Norge har Panama Papers alene så langt økt skattegrunnlaget for formue med 220 millioner, og grunnlaget for inntektsskatt med 50 millioner kroner. Men de som først og fremst har fått svi i etterkant av lekkasjene er de som gjorde informasjonen tilgjengelig.

Ingen av selskapene med nullskatteavtaler har blitt rettsforfulgt. Og én som lekker opplysninger om noe som er lovlig får ikke varslervern. Da er det forretningshemmelighetene til selskapet som skal vernes.

Varslerne i LuxLeaks – de tidligere PwC-ansatte AntoineDeltour og Raphaël Halet – har gått flere runder i rettssystemet i Luxembourg. De ble begge dømt til betinget fengsel i 2016. Senere ble dommene redusert. I den siste runden ble Deltour endelig innvilget varslerstatus, noe som innebærer at han innrømmes varslerrettigheter fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Rettsprosessen mot Halet pågår ennå.

Vi har sett flere store varslings- og lekkasjesaker de siste årene, men det er fortsatt mange som velger å ikke varsle. I Norge svarer 16 prosent at de har vært vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen som burde ha vært stoppet, nesten sju av ti svarer at en leder var ansvarlig for det kritikkverdige forholdet. Likevel velger bare omtrent halvparten å varsle om dette. Den viktigste grunnen til å la være å varsle er frykt for konsekvensene. Både når det gjelder spørsmålet om det hjalp å varsle, om det har vært negative sanksjoner og spørsmål om man ville ha varslet igjen, har det vært en negativ trend i løpet av de siste årene.

Avveiningen mellom beskyttelse av varslere og lojaliteten en arbeidsgiver skal kunne forvente har stort sett gått i varslernes disfavør i de store skatteparadisavsløringene. I april 2019 kom imidlertid et stort gjennombrudd da EU-parlamentet vedtok utvidelser av det foreslåtte direktivet for å styrke rettighetene til varslere. Det var også nytt og viktig at gravejournalistenes rolle ble anerkjent.  

I Norge har vi hatt regler om varsling som en del av arbeidsmiljøloven i ti år. I 2018 leverte et offentlig utvalg både en evaluering av reglene og forslag til endringer. Reglene ble strammet inn av Stortinget rett før sommeren, men uten at aggressiv skatteplanlegging ble nevnt som en anerkjent grunn til å varsle. Det blir også presisert i loven at arbeidstaker som hovedregel skal rette opp de kritikkverdige forholdene internt først, med mindre han har gode grunner til å la være, for eksempel ved varsling om kriminelle forhold. Utfordringen med aggressiv skatteplanlegging er imidlertid at den ofte skjer i randsonen av lovverket, og det kan være vanskelig å avgjøre lovligheten i det som foregår. 

Norge trenger et regelverk for varslere som eksplisitt anerkjenner aggressiv skatteplanlegging som en grunn til ekstern varsling.

Nå må Norge ta ansvar!

I Rødt lys har vi valgt å fokusere på tiltak vi kan innføre i Norge for å sikre det norske selskapsskattegrunnlaget bedre. Det er et bevisst valg. De internasjonale prosessene går sakte, og det er høyst uklart hva som kommer til å bli utfallet av dem. I mellomtiden bør vi sørge for å gjøre de flernasjonale selskapenes skatteplanlegging mindre lukrativ. Det er mulig.

Samtidig er det en kjensgjerning et enkelte grunnleggende problemer løser vi ikke alene. Vi kan skattlegge kostnadstransaksjoner ut av Norge og sørge for at det blir mindre lønnsomt å flytte overskudd ut av landet. Det finnes flere måter å gjøre det på. Men skal vi klare å holde på et system hvor vi skattlegger overskuddet i bedriftene som tjener penger her, holder det ikke bare med en god modell. Vi må også ha rett til å skattlegge selskapene.

Drakampen om hvem som skal ha beskatningsrett har foregått mellom land nær sagt til alle tider. Dette er i stor grad regulert gjennom skatteavtaler som baserer seg på OECDs prinsipp om at et selskap må ha fysisk tilstedeværelse i et land for at det skal ha plikt til å skatte av overskuddet sitt til dette landet. Et flernasjonalt selskap må dermed ha etablert et kontor eller et utsalgssted e.l. i Norge for at norske skattemyndigheter skal kunne banke på døra og kreve inn skatt. Har de ikke fysisk tilstedeværelse, er det landet selskapet er hjemmehørende i som har retten til å skattlegge.

Dette funket fint i gamledager da det aller meste som foregikk av øknomisk aktivitet krevde en eller annen fysisk tilstedeværelse. Det fungerer ikke i det hele tatt når digitale giganter kan tjene enorme summer i et land basert på en server som i prinsippet kan stå hvor som helst på kloden. Derfor har det i lang tid foregått en prosess i OECD som har til hensikt å oppdatere regelverket for fysisk tilstedeværelse og sørge for at det blir mulig å kreve inn skatt fra både Facebook og Google basert på at de har stor tilstedeværelse i en økonomi. Målet er enighet i løpet av 2020.

Landskapet er ikke enkelt. På mange måter er det en global dragkamp som foregår mellom Europa på den ene siden som er lei av slunkne statskasser og enorme selskaper som knapt bidrar med en krone over skatteseddelen, og USA på den andre som ikke er interessert i at deres tech.-giganter skal skattlegges hardere uten at det får betydning for europeiske merkevaregiganter i bil- og moteindustri som lever godt i det amerikanske markedet. Det er heller ikke gitt at en eksportnasjon som Norge vil komme veldig godt ut av en modell hvor det er omsetning i markedslandet og ikke verdiskapingen i produsentlandet som tillegges vekt i vurderingen av beskatningsrett.

I forrige uke kom OECD-sekretariatet med et forslag til løsning. Den korte oppsummeringen er at det ikke holder mål. Forslaget innebærer riktignok at land der et selskap har kunder eller brukere får en beskatningsrett på deler av restoverskuddet, uavhengig av om selskapet er fysisk til stede. Det skal skje etter en forhåndsdefinert formel, altå ikke etter armlengdeprinsippet. Hvordan det skal skilles mellom vanlig overskudd og restoverskudd er ikke helt enkelt å forstå, og vil helt sikkert gi grunnlag for mange timeverk hos forretningsadvokatene og konsulentselskapene. Det meste av overskuddet skal uansett fortsatt fordeles etter armlengdeprinsippet. De nye reglene skal gjelde “consumer facing-business”, også et begrep med et foreløpig ganske uavklart innhold. OECD kaller selv de ventede effektene for “beskjedne”. Tax Justice Network estimerer at bare 5 % av overskuddet som i dag flyttes til skatteparadis vil bli omfordelt under OECDs foreslåtte regelendringer. Et mer radikalt grep trengs.

Den gode nyheten er at forslaget bare er et forslag. Det må igjennom en politisk prosess hvor alle 134 land som sitter i OECDs «Inclusive Framwork» må bli enige før noe kan leveres til G20. Her må Norge heve stemmen sammen med andre europeiske land som er opptatt av å finne en løsning som står i samsvar med problemet. Finansminister Siv Jensen skryter stadig av at Norge er en aktiv bidragsyter i OECD. Dette er sjansen til å bevise det.

Bare stol på meg?

Under tittelen «Løsningsorientert» omtaler ansvarlig redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, i dag vår bok Rødt lys, og stiller samtidig spørsmålet Er den høye tilliten til institusjoner og demokrati som preger de nordiske landene i ferd med å forvitre? (…) Dersom politikere framstår maktesløse overfor de viktigste samfunnsproblemene (…) mister folk tiltro til det politiske systemet.

Trust me right now, oh, we gotta learn to trust now, girl you gotta learn to trust me now, nesten maser Justin Bieber med stor innlevelse. Men det er enklere sagt enn gjort. Tillit må fortjenes, tar tid å bygge, er lett å miste. Og hvis politikken skal fortjene folks tillit, må den også levere løsninger på de store og mer kompliserte problemene.

Norge ligger på tillitstoppen i Europa, og vi vet at et samfunn basert på tillit har mange fordeler. Det meste går enklere og raskere når vi stoler på hverandre. Vi blir lykkeligere som mennesker, det er bra for næringslivet og som samfunn kan vi bruke ressursene våre mer effektivt. Å kunne ta hverandre i hånda og stole på hverandre uten å måtte involvere advokater, kontrollmekanismer og byråkrati er god økonomi.

Men tillit er ikke jevnt fordelt i befolkningen. Jo høyere inntekt og utdanningsnivå, jo mer stoler vi på at folk vil behandle oss rettferdig og jo mer tillit har vi til det politiske systemet. Lavest er tilliten til Stortinget blant de som stemmer på Fremskrittspartiet, til og med lavere enn blant de som ikke stemmer ved valg. I Sverige har anti-etablissement-partiet Sverigedemokratene steget raskt i oppslutning. I snitt har disse velgerne lavere inntektsvekst, flere er arbeidsløse, flere har utrygge jobber og flere mottar trygd enn blant resten av befolkningen. Med et sånt utgangspunkt er det slett ikke sikkert at «det er de blideste som vinner valget», som er et mantra hvertfall vi har hørt mange ganger.

Hullene i vårt skattesystem tjener et lite mindretall av befolkningen. Om folk skal oppleve at vårt politiske system virker for alle og ikke bare for noen få, må alle bidra til spleiselaget. Den norske velferdsstaten er basert på at alle skal yte etter evne, og støttes etter behov. Dersom de aller rikeste knapt betaler skatt, truer det kontrakten vårt samfunn er bygget på. For hvis ikke de alle rikeste betaler skatt, hvorfor skal jeg? Hvis ikke de flernasjonale selskapene betaler skatt, hvorfor skal min bedrift gjøre det?

Hvis folk skal stole på at systemet jobber for dem, må politikken finne løsninger på problemer som dette.

Men hva med EØS?

De fleste politikere har opplevd å sitte i en engasjert diskusjon om hva som kan gjøres for å løse et eller annet problem, når spørsmålet har dukket opp over bordet: «Men hva med EØS?». Usikkerheten sprer seg og samtalen punkteres effektivt. De færreste har alle irrganger i EØS-avtalen under huden, og det kan være vanskelig å gi et kvalifisert svar på om et tiltak vil være i strid med avtalen eller ikke – i alle fall når vi beveger oss i landskapet der tiltakene vi diskuterer kan tenkes å utfordre EØS. Typisk skjer det på områder som i utgangspunktet ikke er omfattet av EØS-avtalen, men hvor tiltak vi gjør allikevel kan komme i konflikt med de fire friheter.

Klassekampen skriver i dag om et spørsmål som har fått mye oppmerksomhet i kommune-Norge de siste årene: Retten til å organisere velferdstjenestene slik vi vil. EØS-avtalen sier i utgangspunktet ingenting om hvordan kommunene skal innrette seg når de tilbyr innbyggerne velferdstjenester. Det er opp til den enkelte kommune. Det oppstår allikevel problemer når ESA hevder at kommunenes skattefritak påvirker det frie markedet i de tilfellene der det offentlige tilbudet konkurrerer med private. Forslaget fra ESA er at norske myndigheter skal skille ut de delene av en offentlig tjeneste som driver med det som i EØS-avtalen kalles «statsstøtte» i egne selskaper som er skattepliktige og kan gå konkurs. Det ville betydd en enorm og kostbar forvaltningsreform som ingen EU-land har gjennomført. I stedet for å forsvare retten til å organisere velferden slik vi alltid har gjort, var regjeringen tilsynelatende enig i premisset og satte ned Hjelmeng-utvalget for å følge opp spørsmålet. Utvalgt la frem en anbefaling som har skapt stor usikkerhet i norske kommunene selv om de aller fleste offentlige tjenester innenfor store og viktige sektorer som helse, sosial, utdanning, barnehager og store deler av kultursektoren er av en slik karakter at de ikke rammes av statsstøttereglene. De tre rødgrønne partiene har ulikt syn på EØS-avtalen, men i denne saken er vi helt enige. Det politiske rommet kommunene har til å organisere velferden må forsvares.

Også på skatteområdet må vi ha et aktivt forhold til EØS-avtalen og hvor villige vi er til å stå opp for politikkområder som EØS-avtalen egentlig ikke regulerer. I «Rødt lys» foreslår vi blant annet å innføre kildeskatt på renter og royalties. Tiltaket er viktig fordi rente- og royaltybetalinger ut av landet er en av de vanligste måtene å flytte overskudd på. Det er også avgjørende at skatten treffer betalingene til EU-land. Størstedelen av overskuddet som flyttes sendes nemlig ikke direkte til en eksotisk skatteparadisøy, men er innom et EU-land på veien. EU-landene er bundet av rente- og royaltydirektivet som hindrer dem fra å skattlegge slike betalinger internt i EU, men direktivet gjelder i utgangspunktet ikke for Norge. Skulle vi velge å innføre kildeskatt, kan det allikevel hende at noen vil hevde at det bryter med prinsippet om fri kapitalflyt. Det er i så fall et tolkningsspørsmål, og et godt eksempel på et område hvor Norge bør utfordre og forsvare retten til å føre vår egen skattepolitikk.

Det snakkes ofte om å «utnytte handlingsrommet» i EØS-avtalen, men de fleste flakker med blikket når de blir spurt om hva det egentlig betyr eller hvor stort dette handlingsrommet er. Realiteten er at størrelsen på handlingsrommet avgjøres av hvor aktive vi er og i hvor stor grad vi er villige til å bruke ressurser på å argumentere vår sak når vi mener at det er viktig nok. Vi har gjort det før, blant annet i hjemfallssaken, og vi kommer til å måtte gjøre det igjen.

Norge må lage en svarteliste

Bra møte idag med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, blant annet om statseide selskapers tilknytning til skatteparadis.

Rødt lys skriver vi om hvordan statlige selskaper får massiv og tverrpolitisk kritikk for sine investeringer via skatteparadiser selv om de følger retningslinjene politikerne har gitt dem. Det er ingen god måte å utøve eierskap på, og i dag har næringsministeren fått høre mer om hva som må gjøres når det snart skal vedtas en ny eierskapsmelding. 

Staten er en stor eier i Norge, og har eierandeler i 75 selskaper. Regjeringen har varslet at de skal legge fram en ny eierskapsmelding i løpet av 2019, der de skal foreslå nye grep i eierskapspolitikken. Dette er en god mulighet til å gjøre noe med statlige selskapers tilknytning til skatteparadis.

I Grunnloven står det at statens eierskap skal utøves på den måten som er mest nyttig for samfunnet. For kommersielle selskaper hvor staten er helt eller delvis eier er selvfølgelig høyest mulig lønnsomhet et sentralt mål. Mange budsjettfloker har blitt løst på Stortinget i sene nattetimer ved å hente ut noen millioner ekstra utbytte fra statlige selskaper. Men det er paradoksalt at en av grunnene til at flere statseide selskaper kan levere gode resultater til den norske stat, er at det har organisert seg bort fra å betale skatt til den samme norske staten. Det skriver vi mer om i Rødt lys.

Eierskapsmeldingens forventning er at «selskaper med internasjonal virksomhet (…) søker å unngå å benytte skatteparadiser som ikke følger standardene til Global Forum om transparens og effektiv informasjonsutveksling i skattesaker og som ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge». Det høres jo vel og bra ut. Problemet er bare det, at det i dag bare er en eneste jurisdiksjon i verden som ikke oppfyller disse kriteriene – Trinidad og Tobago. Og selv om norske politikere rett som det er har vært opprørt over norske statlige selskapers tette bånd til jurisdiksjoner som Guernsey, Jersey, Cayman Island og Bermuda, så ligger det ikke i de vedtatte føringene fra Stortinget at det er ugreit. Det bør endres.

Skal vi sørge for at statseide selskaper ikke investerer i de verste skatteparadisene, må de få utvetydig beskjed om det. Derfor bør Norge utvikle en svarteliste som gir de statseide selskapene en ryddig beskjed om hvilke jurisdiksjoner de skal holde seg unna. Land som opererer med ulike skatteregler for innenlandske og utenlandske selskaper og tillater strukturer som tiltrekker seg profitt uten at det foregår noen som helst økonomisk aktivitet der, bør stå på listen.

Svartelisting er ingen endelig løsning, og kriteriene vil aldri bli så gode at de fanger opp all aktivitet som har til hensikt å tilpasse seg ut av å betale skatt. Derfor må heller ikke selskapene fritas fra ansvaret for skattepraksisen sin så lenge de forholder seg til en vedtatt liste. Det vil også være viktig at selskapene vurderes etter hvor mye skatt de betaler inn i statskassen, ikke bare størrelsen på utbyttene de leverer. Men en svarteliste vil være en god start for å sørge for at norske statlige milliarder ikke havner i de mest notoriske skatteparadisene i verden.

Det er oppløftende at næringsministeren er interessert i å diskutere eierskapspolitikkens rolle. Nå trengs det praktisk oppfølging.

Vi lanserer bok – og blogg!

De siste årene har store dokumentlekkasjer som Lux Leaks, Swiss Leaks, Panama Papers og Paradise Papers avdekket hvordan noen av de med mest ressurser unngår eller minimerer sin skattebetaling. Ved hver store avsløring gjentar historien seg: Skrikende overskrifter, aktører som forklarer og bortforklarer, politikere som går i bresjen for moralsk fordømmelse. Og så blir det gjerne stille.

Sammen har vi fulgt denne utviklingen fra Stortinget. Selv fra landets lovgivende forsamling er det lett å møte utviklingen med maktesløshet. Mange har sagt at de ønsker å gjøre noe med problemet, men… det følger alltid med et men. Budskapet er gjerne at vi må vente på internasjonale avtaler og initiativer for å få til noe som monner.

Om jeg går på grønt lys og ikke på rødt: Da kan ikke du komme og si «du blir bøtelagt uansett fordi det var umoralsk å gå på grønt».

Disse ordene er hentet fra Göran Grosskopf, skatteprofessoren som har hatt flere sentrale posisjoner i Ikea, og som har forsvart selskapet mot kritikk av selskapets skattearrangementer. Vi vil ta disse selskapene på ordet: Hvordan kan vi gi flernasjonale selskapers bruk av skatteparadis et tydelig rødt lys?

Flyttingen av store summer fra Norge til lavskattland er et problem norske politikere har gjort for lite for å stoppe. Derfor mente vi det var behov for en bok som skisserer konkrete, gjennomførbare løsninger, også her i Norge.

Vi har 16 forslag til ny politikk. På denne nettsiden vil vi dele våre analyser og holde dere oppdatert på hva som rører seg på dette feltet i Norge og internasjonalt. Følg oss gjerne!

Boka lanseres på Cappelen Damm torsdag 29. august kl. 18.00. Informasjon om arrangementet finner du her.