De fleste politikere har opplevd å sitte i en engasjert diskusjon om hva som kan gjøres for å løse et eller annet problem, når spørsmålet har dukket opp over bordet: «Men hva med EØS?». Usikkerheten sprer seg og samtalen punkteres effektivt. De færreste har alle irrganger i EØS-avtalen under huden, og det kan være vanskelig å gi et kvalifisert svar på om et tiltak vil være i strid med avtalen eller ikke – i alle fall når vi beveger oss i landskapet der tiltakene vi diskuterer kan tenkes å utfordre EØS. Typisk skjer det på områder som i utgangspunktet ikke er omfattet av EØS-avtalen, men hvor tiltak vi gjør allikevel kan komme i konflikt med de fire friheter.

Klassekampen skriver i dag om et spørsmål som har fått mye oppmerksomhet i kommune-Norge de siste årene: Retten til å organisere velferdstjenestene slik vi vil. EØS-avtalen sier i utgangspunktet ingenting om hvordan kommunene skal innrette seg når de tilbyr innbyggerne velferdstjenester. Det er opp til den enkelte kommune. Det oppstår allikevel problemer når ESA hevder at kommunenes skattefritak påvirker det frie markedet i de tilfellene der det offentlige tilbudet konkurrerer med private. Forslaget fra ESA er at norske myndigheter skal skille ut de delene av en offentlig tjeneste som driver med det som i EØS-avtalen kalles «statsstøtte» i egne selskaper som er skattepliktige og kan gå konkurs. Det ville betydd en enorm og kostbar forvaltningsreform som ingen EU-land har gjennomført. I stedet for å forsvare retten til å organisere velferden slik vi alltid har gjort, var regjeringen tilsynelatende enig i premisset og satte ned Hjelmeng-utvalget for å følge opp spørsmålet. Utvalgt la frem en anbefaling som har skapt stor usikkerhet i norske kommunene selv om de aller fleste offentlige tjenester innenfor store og viktige sektorer som helse, sosial, utdanning, barnehager og store deler av kultursektoren er av en slik karakter at de ikke rammes av statsstøttereglene. De tre rødgrønne partiene har ulikt syn på EØS-avtalen, men i denne saken er vi helt enige. Det politiske rommet kommunene har til å organisere velferden må forsvares.

Også på skatteområdet må vi ha et aktivt forhold til EØS-avtalen og hvor villige vi er til å stå opp for politikkområder som EØS-avtalen egentlig ikke regulerer. I «Rødt lys» foreslår vi blant annet å innføre kildeskatt på renter og royalties. Tiltaket er viktig fordi rente- og royaltybetalinger ut av landet er en av de vanligste måtene å flytte overskudd på. Det er også avgjørende at skatten treffer betalingene til EU-land. Størstedelen av overskuddet som flyttes sendes nemlig ikke direkte til en eksotisk skatteparadisøy, men er innom et EU-land på veien. EU-landene er bundet av rente- og royaltydirektivet som hindrer dem fra å skattlegge slike betalinger internt i EU, men direktivet gjelder i utgangspunktet ikke for Norge. Skulle vi velge å innføre kildeskatt, kan det allikevel hende at noen vil hevde at det bryter med prinsippet om fri kapitalflyt. Det er i så fall et tolkningsspørsmål, og et godt eksempel på et område hvor Norge bør utfordre og forsvare retten til å føre vår egen skattepolitikk.

Det snakkes ofte om å «utnytte handlingsrommet» i EØS-avtalen, men de fleste flakker med blikket når de blir spurt om hva det egentlig betyr eller hvor stort dette handlingsrommet er. Realiteten er at størrelsen på handlingsrommet avgjøres av hvor aktive vi er og i hvor stor grad vi er villige til å bruke ressurser på å argumentere vår sak når vi mener at det er viktig nok. Vi har gjort det før, blant annet i hjemfallssaken, og vi kommer til å måtte gjøre det igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s