Under tittelen «Løsningsorientert» omtaler ansvarlig redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, i dag vår bok Rødt lys, og stiller samtidig spørsmålet Er den høye tilliten til institusjoner og demokrati som preger de nordiske landene i ferd med å forvitre? (…) Dersom politikere framstår maktesløse overfor de viktigste samfunnsproblemene (…) mister folk tiltro til det politiske systemet.

Trust me right now, oh, we gotta learn to trust now, girl you gotta learn to trust me now, nesten maser Justin Bieber med stor innlevelse. Men det er enklere sagt enn gjort. Tillit må fortjenes, tar tid å bygge, er lett å miste. Og hvis politikken skal fortjene folks tillit, må den også levere løsninger på de store og mer kompliserte problemene.

Norge ligger på tillitstoppen i Europa, og vi vet at et samfunn basert på tillit har mange fordeler. Det meste går enklere og raskere når vi stoler på hverandre. Vi blir lykkeligere som mennesker, det er bra for næringslivet og som samfunn kan vi bruke ressursene våre mer effektivt. Å kunne ta hverandre i hånda og stole på hverandre uten å måtte involvere advokater, kontrollmekanismer og byråkrati er god økonomi.

Men tillit er ikke jevnt fordelt i befolkningen. Jo høyere inntekt og utdanningsnivå, jo mer stoler vi på at folk vil behandle oss rettferdig og jo mer tillit har vi til det politiske systemet. Lavest er tilliten til Stortinget blant de som stemmer på Fremskrittspartiet, til og med lavere enn blant de som ikke stemmer ved valg. I Sverige har anti-etablissement-partiet Sverigedemokratene steget raskt i oppslutning. I snitt har disse velgerne lavere inntektsvekst, flere er arbeidsløse, flere har utrygge jobber og flere mottar trygd enn blant resten av befolkningen. Med et sånt utgangspunkt er det slett ikke sikkert at «det er de blideste som vinner valget», som er et mantra hvertfall vi har hørt mange ganger.

Hullene i vårt skattesystem tjener et lite mindretall av befolkningen. Om folk skal oppleve at vårt politiske system virker for alle og ikke bare for noen få, må alle bidra til spleiselaget. Den norske velferdsstaten er basert på at alle skal yte etter evne, og støttes etter behov. Dersom de aller rikeste knapt betaler skatt, truer det kontrakten vårt samfunn er bygget på. For hvis ikke de alle rikeste betaler skatt, hvorfor skal jeg? Hvis ikke de flernasjonale selskapene betaler skatt, hvorfor skal min bedrift gjøre det?

Hvis folk skal stole på at systemet jobber for dem, må politikken finne løsninger på problemer som dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s