I dag er det to år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruna Galizia ble drept av en bilbombe. Det er fortsatt uklart hva motivet var og hvem som bestilte drapet. Etter sterkt internasjonalt press informerte Maltas regjering i slutten av september i år om at de nå vil starte en uavhengig gransking.

I filmen The Panama Papers forteller noen av journalistene om hvordan avsløringene av lyssky virksomhet i skatteparadis har blitt etterfulgt av trusler og gjengjeldelse. Galizia var en av journalistene som arbeidet med Panama Papers, og hun ble drept under arbeidet med denne filmen.

Det er ikke politi eller skattemyndigheter, men varslere som står bak de største avsløringene av selskapers skattejuks de siste årene. SwissLeaks, Lux Leaks, Panama Papers og Paradise Papers har sendt sjokkbølger inn i de politiske miljøene verden over. 

I Norge har Panama Papers alene så langt økt skattegrunnlaget for formue med 220 millioner, og grunnlaget for inntektsskatt med 50 millioner kroner. Men de som først og fremst har fått svi i etterkant av lekkasjene er de som gjorde informasjonen tilgjengelig.

Ingen av selskapene med nullskatteavtaler har blitt rettsforfulgt. Og én som lekker opplysninger om noe som er lovlig får ikke varslervern. Da er det forretningshemmelighetene til selskapet som skal vernes.

Varslerne i LuxLeaks – de tidligere PwC-ansatte AntoineDeltour og Raphaël Halet – har gått flere runder i rettssystemet i Luxembourg. De ble begge dømt til betinget fengsel i 2016. Senere ble dommene redusert. I den siste runden ble Deltour endelig innvilget varslerstatus, noe som innebærer at han innrømmes varslerrettigheter fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Rettsprosessen mot Halet pågår ennå.

Vi har sett flere store varslings- og lekkasjesaker de siste årene, men det er fortsatt mange som velger å ikke varsle. I Norge svarer 16 prosent at de har vært vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen som burde ha vært stoppet, nesten sju av ti svarer at en leder var ansvarlig for det kritikkverdige forholdet. Likevel velger bare omtrent halvparten å varsle om dette. Den viktigste grunnen til å la være å varsle er frykt for konsekvensene. Både når det gjelder spørsmålet om det hjalp å varsle, om det har vært negative sanksjoner og spørsmål om man ville ha varslet igjen, har det vært en negativ trend i løpet av de siste årene.

Avveiningen mellom beskyttelse av varslere og lojaliteten en arbeidsgiver skal kunne forvente har stort sett gått i varslernes disfavør i de store skatteparadisavsløringene. I april 2019 kom imidlertid et stort gjennombrudd da EU-parlamentet vedtok utvidelser av det foreslåtte direktivet for å styrke rettighetene til varslere. Det var også nytt og viktig at gravejournalistenes rolle ble anerkjent.  

I Norge har vi hatt regler om varsling som en del av arbeidsmiljøloven i ti år. I 2018 leverte et offentlig utvalg både en evaluering av reglene og forslag til endringer. Reglene ble strammet inn av Stortinget rett før sommeren, men uten at aggressiv skatteplanlegging ble nevnt som en anerkjent grunn til å varsle. Det blir også presisert i loven at arbeidstaker som hovedregel skal rette opp de kritikkverdige forholdene internt først, med mindre han har gode grunner til å la være, for eksempel ved varsling om kriminelle forhold. Utfordringen med aggressiv skatteplanlegging er imidlertid at den ofte skjer i randsonen av lovverket, og det kan være vanskelig å avgjøre lovligheten i det som foregår. 

Norge trenger et regelverk for varslere som eksplisitt anerkjenner aggressiv skatteplanlegging som en grunn til ekstern varsling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s