Varslervernet må styrkes

I dag er det to år siden den maltesiske journalisten Daphne Caruna Galizia ble drept av en bilbombe. Det er fortsatt uklart hva motivet var og hvem som bestilte drapet. Etter sterkt internasjonalt press informerte Maltas regjering i slutten av september i år om at de nå vil starte en uavhengig gransking.

I filmen The Panama Papers forteller noen av journalistene om hvordan avsløringene av lyssky virksomhet i skatteparadis har blitt etterfulgt av trusler og gjengjeldelse. Galizia var en av journalistene som arbeidet med Panama Papers, og hun ble drept under arbeidet med denne filmen.

Det er ikke politi eller skattemyndigheter, men varslere som står bak de største avsløringene av selskapers skattejuks de siste årene. SwissLeaks, Lux Leaks, Panama Papers og Paradise Papers har sendt sjokkbølger inn i de politiske miljøene verden over. 

I Norge har Panama Papers alene så langt økt skattegrunnlaget for formue med 220 millioner, og grunnlaget for inntektsskatt med 50 millioner kroner. Men de som først og fremst har fått svi i etterkant av lekkasjene er de som gjorde informasjonen tilgjengelig.

Ingen av selskapene med nullskatteavtaler har blitt rettsforfulgt. Og én som lekker opplysninger om noe som er lovlig får ikke varslervern. Da er det forretningshemmelighetene til selskapet som skal vernes.

Varslerne i LuxLeaks – de tidligere PwC-ansatte AntoineDeltour og Raphaël Halet – har gått flere runder i rettssystemet i Luxembourg. De ble begge dømt til betinget fengsel i 2016. Senere ble dommene redusert. I den siste runden ble Deltour endelig innvilget varslerstatus, noe som innebærer at han innrømmes varslerrettigheter fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Rettsprosessen mot Halet pågår ennå.

Vi har sett flere store varslings- og lekkasjesaker de siste årene, men det er fortsatt mange som velger å ikke varsle. I Norge svarer 16 prosent at de har vært vitne til, avdekket eller opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen som burde ha vært stoppet, nesten sju av ti svarer at en leder var ansvarlig for det kritikkverdige forholdet. Likevel velger bare omtrent halvparten å varsle om dette. Den viktigste grunnen til å la være å varsle er frykt for konsekvensene. Både når det gjelder spørsmålet om det hjalp å varsle, om det har vært negative sanksjoner og spørsmål om man ville ha varslet igjen, har det vært en negativ trend i løpet av de siste årene.

Avveiningen mellom beskyttelse av varslere og lojaliteten en arbeidsgiver skal kunne forvente har stort sett gått i varslernes disfavør i de store skatteparadisavsløringene. I april 2019 kom imidlertid et stort gjennombrudd da EU-parlamentet vedtok utvidelser av det foreslåtte direktivet for å styrke rettighetene til varslere. Det var også nytt og viktig at gravejournalistenes rolle ble anerkjent.  

I Norge har vi hatt regler om varsling som en del av arbeidsmiljøloven i ti år. I 2018 leverte et offentlig utvalg både en evaluering av reglene og forslag til endringer. Reglene ble strammet inn av Stortinget rett før sommeren, men uten at aggressiv skatteplanlegging ble nevnt som en anerkjent grunn til å varsle. Det blir også presisert i loven at arbeidstaker som hovedregel skal rette opp de kritikkverdige forholdene internt først, med mindre han har gode grunner til å la være, for eksempel ved varsling om kriminelle forhold. Utfordringen med aggressiv skatteplanlegging er imidlertid at den ofte skjer i randsonen av lovverket, og det kan være vanskelig å avgjøre lovligheten i det som foregår. 

Norge trenger et regelverk for varslere som eksplisitt anerkjenner aggressiv skatteplanlegging som en grunn til ekstern varsling.

Bare stol på meg?

Under tittelen «Løsningsorientert» omtaler ansvarlig redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, i dag vår bok Rødt lys, og stiller samtidig spørsmålet Er den høye tilliten til institusjoner og demokrati som preger de nordiske landene i ferd med å forvitre? (…) Dersom politikere framstår maktesløse overfor de viktigste samfunnsproblemene (…) mister folk tiltro til det politiske systemet.

Trust me right now, oh, we gotta learn to trust now, girl you gotta learn to trust me now, nesten maser Justin Bieber med stor innlevelse. Men det er enklere sagt enn gjort. Tillit må fortjenes, tar tid å bygge, er lett å miste. Og hvis politikken skal fortjene folks tillit, må den også levere løsninger på de store og mer kompliserte problemene.

Norge ligger på tillitstoppen i Europa, og vi vet at et samfunn basert på tillit har mange fordeler. Det meste går enklere og raskere når vi stoler på hverandre. Vi blir lykkeligere som mennesker, det er bra for næringslivet og som samfunn kan vi bruke ressursene våre mer effektivt. Å kunne ta hverandre i hånda og stole på hverandre uten å måtte involvere advokater, kontrollmekanismer og byråkrati er god økonomi.

Men tillit er ikke jevnt fordelt i befolkningen. Jo høyere inntekt og utdanningsnivå, jo mer stoler vi på at folk vil behandle oss rettferdig og jo mer tillit har vi til det politiske systemet. Lavest er tilliten til Stortinget blant de som stemmer på Fremskrittspartiet, til og med lavere enn blant de som ikke stemmer ved valg. I Sverige har anti-etablissement-partiet Sverigedemokratene steget raskt i oppslutning. I snitt har disse velgerne lavere inntektsvekst, flere er arbeidsløse, flere har utrygge jobber og flere mottar trygd enn blant resten av befolkningen. Med et sånt utgangspunkt er det slett ikke sikkert at «det er de blideste som vinner valget», som er et mantra hvertfall vi har hørt mange ganger.

Hullene i vårt skattesystem tjener et lite mindretall av befolkningen. Om folk skal oppleve at vårt politiske system virker for alle og ikke bare for noen få, må alle bidra til spleiselaget. Den norske velferdsstaten er basert på at alle skal yte etter evne, og støttes etter behov. Dersom de aller rikeste knapt betaler skatt, truer det kontrakten vårt samfunn er bygget på. For hvis ikke de alle rikeste betaler skatt, hvorfor skal jeg? Hvis ikke de flernasjonale selskapene betaler skatt, hvorfor skal min bedrift gjøre det?

Hvis folk skal stole på at systemet jobber for dem, må politikken finne løsninger på problemer som dette.

Norge må lage en svarteliste

Bra møte idag med næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, blant annet om statseide selskapers tilknytning til skatteparadis.

Rødt lys skriver vi om hvordan statlige selskaper får massiv og tverrpolitisk kritikk for sine investeringer via skatteparadiser selv om de følger retningslinjene politikerne har gitt dem. Det er ingen god måte å utøve eierskap på, og i dag har næringsministeren fått høre mer om hva som må gjøres når det snart skal vedtas en ny eierskapsmelding. 

Staten er en stor eier i Norge, og har eierandeler i 75 selskaper. Regjeringen har varslet at de skal legge fram en ny eierskapsmelding i løpet av 2019, der de skal foreslå nye grep i eierskapspolitikken. Dette er en god mulighet til å gjøre noe med statlige selskapers tilknytning til skatteparadis.

I Grunnloven står det at statens eierskap skal utøves på den måten som er mest nyttig for samfunnet. For kommersielle selskaper hvor staten er helt eller delvis eier er selvfølgelig høyest mulig lønnsomhet et sentralt mål. Mange budsjettfloker har blitt løst på Stortinget i sene nattetimer ved å hente ut noen millioner ekstra utbytte fra statlige selskaper. Men det er paradoksalt at en av grunnene til at flere statseide selskaper kan levere gode resultater til den norske stat, er at det har organisert seg bort fra å betale skatt til den samme norske staten. Det skriver vi mer om i Rødt lys.

Eierskapsmeldingens forventning er at «selskaper med internasjonal virksomhet (…) søker å unngå å benytte skatteparadiser som ikke følger standardene til Global Forum om transparens og effektiv informasjonsutveksling i skattesaker og som ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge». Det høres jo vel og bra ut. Problemet er bare det, at det i dag bare er en eneste jurisdiksjon i verden som ikke oppfyller disse kriteriene – Trinidad og Tobago. Og selv om norske politikere rett som det er har vært opprørt over norske statlige selskapers tette bånd til jurisdiksjoner som Guernsey, Jersey, Cayman Island og Bermuda, så ligger det ikke i de vedtatte føringene fra Stortinget at det er ugreit. Det bør endres.

Skal vi sørge for at statseide selskaper ikke investerer i de verste skatteparadisene, må de få utvetydig beskjed om det. Derfor bør Norge utvikle en svarteliste som gir de statseide selskapene en ryddig beskjed om hvilke jurisdiksjoner de skal holde seg unna. Land som opererer med ulike skatteregler for innenlandske og utenlandske selskaper og tillater strukturer som tiltrekker seg profitt uten at det foregår noen som helst økonomisk aktivitet der, bør stå på listen.

Svartelisting er ingen endelig løsning, og kriteriene vil aldri bli så gode at de fanger opp all aktivitet som har til hensikt å tilpasse seg ut av å betale skatt. Derfor må heller ikke selskapene fritas fra ansvaret for skattepraksisen sin så lenge de forholder seg til en vedtatt liste. Det vil også være viktig at selskapene vurderes etter hvor mye skatt de betaler inn i statskassen, ikke bare størrelsen på utbyttene de leverer. Men en svarteliste vil være en god start for å sørge for at norske statlige milliarder ikke havner i de mest notoriske skatteparadisene i verden.

Det er oppløftende at næringsministeren er interessert i å diskutere eierskapspolitikkens rolle. Nå trengs det praktisk oppfølging.