Nå må Norge ta ansvar!

I Rødt lys har vi valgt å fokusere på tiltak vi kan innføre i Norge for å sikre det norske selskapsskattegrunnlaget bedre. Det er et bevisst valg. De internasjonale prosessene går sakte, og det er høyst uklart hva som kommer til å bli utfallet av dem. I mellomtiden bør vi sørge for å gjøre de flernasjonale selskapenes skatteplanlegging mindre lukrativ. Det er mulig.

Samtidig er det en kjensgjerning et enkelte grunnleggende problemer løser vi ikke alene. Vi kan skattlegge kostnadstransaksjoner ut av Norge og sørge for at det blir mindre lønnsomt å flytte overskudd ut av landet. Det finnes flere måter å gjøre det på. Men skal vi klare å holde på et system hvor vi skattlegger overskuddet i bedriftene som tjener penger her, holder det ikke bare med en god modell. Vi må også ha rett til å skattlegge selskapene.

Drakampen om hvem som skal ha beskatningsrett har foregått mellom land nær sagt til alle tider. Dette er i stor grad regulert gjennom skatteavtaler som baserer seg på OECDs prinsipp om at et selskap må ha fysisk tilstedeværelse i et land for at det skal ha plikt til å skatte av overskuddet sitt til dette landet. Et flernasjonalt selskap må dermed ha etablert et kontor eller et utsalgssted e.l. i Norge for at norske skattemyndigheter skal kunne banke på døra og kreve inn skatt. Har de ikke fysisk tilstedeværelse, er det landet selskapet er hjemmehørende i som har retten til å skattlegge.

Dette funket fint i gamledager da det aller meste som foregikk av øknomisk aktivitet krevde en eller annen fysisk tilstedeværelse. Det fungerer ikke i det hele tatt når digitale giganter kan tjene enorme summer i et land basert på en server som i prinsippet kan stå hvor som helst på kloden. Derfor har det i lang tid foregått en prosess i OECD som har til hensikt å oppdatere regelverket for fysisk tilstedeværelse og sørge for at det blir mulig å kreve inn skatt fra både Facebook og Google basert på at de har stor tilstedeværelse i en økonomi. Målet er enighet i løpet av 2020.

Landskapet er ikke enkelt. På mange måter er det en global dragkamp som foregår mellom Europa på den ene siden som er lei av slunkne statskasser og enorme selskaper som knapt bidrar med en krone over skatteseddelen, og USA på den andre som ikke er interessert i at deres tech.-giganter skal skattlegges hardere uten at det får betydning for europeiske merkevaregiganter i bil- og moteindustri som lever godt i det amerikanske markedet. Det er heller ikke gitt at en eksportnasjon som Norge vil komme veldig godt ut av en modell hvor det er omsetning i markedslandet og ikke verdiskapingen i produsentlandet som tillegges vekt i vurderingen av beskatningsrett.

I forrige uke kom OECD-sekretariatet med et forslag til løsning. Den korte oppsummeringen er at det ikke holder mål. Forslaget innebærer riktignok at land der et selskap har kunder eller brukere får en beskatningsrett på deler av restoverskuddet, uavhengig av om selskapet er fysisk til stede. Det skal skje etter en forhåndsdefinert formel, altå ikke etter armlengdeprinsippet. Hvordan det skal skilles mellom vanlig overskudd og restoverskudd er ikke helt enkelt å forstå, og vil helt sikkert gi grunnlag for mange timeverk hos forretningsadvokatene og konsulentselskapene. Det meste av overskuddet skal uansett fortsatt fordeles etter armlengdeprinsippet. De nye reglene skal gjelde “consumer facing-business”, også et begrep med et foreløpig ganske uavklart innhold. OECD kaller selv de ventede effektene for “beskjedne”. Tax Justice Network estimerer at bare 5 % av overskuddet som i dag flyttes til skatteparadis vil bli omfordelt under OECDs foreslåtte regelendringer. Et mer radikalt grep trengs.

Den gode nyheten er at forslaget bare er et forslag. Det må igjennom en politisk prosess hvor alle 134 land som sitter i OECDs «Inclusive Framwork» må bli enige før noe kan leveres til G20. Her må Norge heve stemmen sammen med andre europeiske land som er opptatt av å finne en løsning som står i samsvar med problemet. Finansminister Siv Jensen skryter stadig av at Norge er en aktiv bidragsyter i OECD. Dette er sjansen til å bevise det.

Men hva med EØS?

De fleste politikere har opplevd å sitte i en engasjert diskusjon om hva som kan gjøres for å løse et eller annet problem, når spørsmålet har dukket opp over bordet: «Men hva med EØS?». Usikkerheten sprer seg og samtalen punkteres effektivt. De færreste har alle irrganger i EØS-avtalen under huden, og det kan være vanskelig å gi et kvalifisert svar på om et tiltak vil være i strid med avtalen eller ikke – i alle fall når vi beveger oss i landskapet der tiltakene vi diskuterer kan tenkes å utfordre EØS. Typisk skjer det på områder som i utgangspunktet ikke er omfattet av EØS-avtalen, men hvor tiltak vi gjør allikevel kan komme i konflikt med de fire friheter.

Klassekampen skriver i dag om et spørsmål som har fått mye oppmerksomhet i kommune-Norge de siste årene: Retten til å organisere velferdstjenestene slik vi vil. EØS-avtalen sier i utgangspunktet ingenting om hvordan kommunene skal innrette seg når de tilbyr innbyggerne velferdstjenester. Det er opp til den enkelte kommune. Det oppstår allikevel problemer når ESA hevder at kommunenes skattefritak påvirker det frie markedet i de tilfellene der det offentlige tilbudet konkurrerer med private. Forslaget fra ESA er at norske myndigheter skal skille ut de delene av en offentlig tjeneste som driver med det som i EØS-avtalen kalles «statsstøtte» i egne selskaper som er skattepliktige og kan gå konkurs. Det ville betydd en enorm og kostbar forvaltningsreform som ingen EU-land har gjennomført. I stedet for å forsvare retten til å organisere velferden slik vi alltid har gjort, var regjeringen tilsynelatende enig i premisset og satte ned Hjelmeng-utvalget for å følge opp spørsmålet. Utvalgt la frem en anbefaling som har skapt stor usikkerhet i norske kommunene selv om de aller fleste offentlige tjenester innenfor store og viktige sektorer som helse, sosial, utdanning, barnehager og store deler av kultursektoren er av en slik karakter at de ikke rammes av statsstøttereglene. De tre rødgrønne partiene har ulikt syn på EØS-avtalen, men i denne saken er vi helt enige. Det politiske rommet kommunene har til å organisere velferden må forsvares.

Også på skatteområdet må vi ha et aktivt forhold til EØS-avtalen og hvor villige vi er til å stå opp for politikkområder som EØS-avtalen egentlig ikke regulerer. I «Rødt lys» foreslår vi blant annet å innføre kildeskatt på renter og royalties. Tiltaket er viktig fordi rente- og royaltybetalinger ut av landet er en av de vanligste måtene å flytte overskudd på. Det er også avgjørende at skatten treffer betalingene til EU-land. Størstedelen av overskuddet som flyttes sendes nemlig ikke direkte til en eksotisk skatteparadisøy, men er innom et EU-land på veien. EU-landene er bundet av rente- og royaltydirektivet som hindrer dem fra å skattlegge slike betalinger internt i EU, men direktivet gjelder i utgangspunktet ikke for Norge. Skulle vi velge å innføre kildeskatt, kan det allikevel hende at noen vil hevde at det bryter med prinsippet om fri kapitalflyt. Det er i så fall et tolkningsspørsmål, og et godt eksempel på et område hvor Norge bør utfordre og forsvare retten til å føre vår egen skattepolitikk.

Det snakkes ofte om å «utnytte handlingsrommet» i EØS-avtalen, men de fleste flakker med blikket når de blir spurt om hva det egentlig betyr eller hvor stort dette handlingsrommet er. Realiteten er at størrelsen på handlingsrommet avgjøres av hvor aktive vi er og i hvor stor grad vi er villige til å bruke ressurser på å argumentere vår sak når vi mener at det er viktig nok. Vi har gjort det før, blant annet i hjemfallssaken, og vi kommer til å måtte gjøre det igjen.

Vi lanserer bok – og blogg!

De siste årene har store dokumentlekkasjer som Lux Leaks, Swiss Leaks, Panama Papers og Paradise Papers avdekket hvordan noen av de med mest ressurser unngår eller minimerer sin skattebetaling. Ved hver store avsløring gjentar historien seg: Skrikende overskrifter, aktører som forklarer og bortforklarer, politikere som går i bresjen for moralsk fordømmelse. Og så blir det gjerne stille.

Sammen har vi fulgt denne utviklingen fra Stortinget. Selv fra landets lovgivende forsamling er det lett å møte utviklingen med maktesløshet. Mange har sagt at de ønsker å gjøre noe med problemet, men… det følger alltid med et men. Budskapet er gjerne at vi må vente på internasjonale avtaler og initiativer for å få til noe som monner.

Om jeg går på grønt lys og ikke på rødt: Da kan ikke du komme og si «du blir bøtelagt uansett fordi det var umoralsk å gå på grønt».

Disse ordene er hentet fra Göran Grosskopf, skatteprofessoren som har hatt flere sentrale posisjoner i Ikea, og som har forsvart selskapet mot kritikk av selskapets skattearrangementer. Vi vil ta disse selskapene på ordet: Hvordan kan vi gi flernasjonale selskapers bruk av skatteparadis et tydelig rødt lys?

Flyttingen av store summer fra Norge til lavskattland er et problem norske politikere har gjort for lite for å stoppe. Derfor mente vi det var behov for en bok som skisserer konkrete, gjennomførbare løsninger, også her i Norge.

Vi har 16 forslag til ny politikk. På denne nettsiden vil vi dele våre analyser og holde dere oppdatert på hva som rører seg på dette feltet i Norge og internasjonalt. Følg oss gjerne!

Boka lanseres på Cappelen Damm torsdag 29. august kl. 18.00. Informasjon om arrangementet finner du her.